Dirty Loops | Atari
Én billett - to konserter!
Dirty Loops
Skitten jazz, frekk fusion eller høyoktan pop?
Siden 2009 har svenskene i powertrioen – eller skal vi si fenomenet – Dirty Loops herjet både internett og konsertscener i stor skala. Med sitt mylder av tonearter, taktarter og – synkoper – er de et kaleidoskop av musikalske referanser.
Eksempelvis, de ekstreme arrangementene av eksisterende låter som «Rude Boy» av Rihanna eller Lady Gagas «Just Dance», men også deres egne hjernesprengende komposisjoner. Nevneverdig er låta «Hit Me» som var en del av deres store gjennombrudd på plata Loopified (2014). Etter dette tok bandet en seks år lang pause før vi fikk plata Phoenix (2020) Kort tid etter dette kom Turbo (2021), et samarbeid med Vulfpeck-gitarist Cory Wong, som besøkte Moldejazz seinest i 2022.
I likhet med band i samme segment, som nettopp Vulfpeck eller Snarky Puppy, har Dirty Loops masse humor i musikken. Selv om de spiller med fullt alvor, serveres låtene samtidig med et glimt i øyet.
Av kanskje samme grunn finnes det mange sterke meninger om bandet på godt og vondt. Likevel er det hevet over enhver tvil at musikerne i Dirty Loops har instrumentferdigheter på et udiskutabelt, sjokkerende høyt nivå, og en ditto hemningsløs spilleglede.
8. mars i år slapp Dirty Loops sin første singel på mange år, «Run Away». Tjukk av 80-tallsromanse, med åpenbar hyllest til band som Van Halen, Toto og Dream Theater.
Over et sådant powerrockunderlag ligger vokal som sender tankene like mye i retning Justin Bieber som Stevie Wonder. Videre lirer de av seg riv ruskende rytmiske skift, koko lyder som kunne like gjerne kunne ha kommet fra spill som Street Fighter (*insert ORCH2-sample*), og en basshalsbrekkende solo.
På Instagram har de valgt å promotere singelen med et rosa bilde av en capybara. Og capybaraen er, som kjent, venner med alle.
Hvis du fortsatt lurer på hvorfor du skal kjøpe billetter til Dirty Loops, kan du se denne reaksjonsvideoen, av Zack Rubin som ser/hører Dirty Loops for første gang, med låta «Work Shit Out» fra plata Phoenix (2020).
Jonah Nilsson – tangenter og vokal, Aron Mellergård – trommer, Henrik Linder – bass
Konserter i vårt hovedprogram varer i utgangspunktet i 60 til 90 minutter.
I Alexandraparken er det 18-årsgrense fra kl. 19:00.
Les mer om Tilgjengelighet | Spillestedene | Konsert ABC / Generell billettinformasjon | Transport/reise
Atari
I kjølvannet av neosoulske braksuksesser som Fieh og Rohey – henholdsvis fra studentmiljøene i Oslo og Trondheim – har vi ganske nylig hatt gleden av en kollektiv bakoversveis fra bergenske Atari
Sursøt soulbombe
Bandet, som møttes på Griegakademiet, har selv beskrevet seg som «ambisiøse og gale musikkstudenter». I likhet med de ovennevnte bandene er det sterke referanser til Hiatus Kaiyote (som tilfeldigvis har ei låt kalt «Atari») i musikken deres. Ellers kan de nok også dele publikum med artister som Neon Ion og Charlotte Dos Santos.
Om man derimot skal fristille seg fra konkrete sammenligninger kan man i Ataris musikk høre hyppige innslag av rhodes, broken-beatske, snåle synther med vreng og mikrotonale lag, aparte rytmiske skifter. Like mye er det også lengselsfulle og varme gitarriff, melankolsk vokal og grooves som driver det hele framover enda de tidvis er akk så seige.
Etter oppstarten i 2020 har bandet så langt gitt ut flere singler og fullengderen Sweet and Sour (2023), i tillegg til å begeistre konsertgjengere på såvel Nattjazz, Vill, vill vest og Trondheim Calling.
Atari tar neo-soulen slik vi kjenner den, legger den i trommelen sammen med røde sokker, og stiller inn på høysentrifugering. Om du vil høre duften av søt sommerluft og la hjertet vibrere i takt med de smektende, og bevegelsesinduserende lydene fra ungjazzens slektninger, så tar du turen på Atari under Moldejazz 2024.
Andrea Ådland – vokal, Jonas Særsten – tangenter, Simen Walle – gitar, Sigurd Steinkopf – trommer, Øystein Høynes – bass