Bill Frisell & Gard Nilssen
Artist in Residence
I duoformatet må man kunne lene hele vekta inn som ut — ei forhandling av rom, posisjon og idéer er ytterst synlig, ytterst hørbar. Forestill deg så å spille med sin musikalske helt i nettopp dette formatet. – Det er den største æren og drømmen å være med på noensinne!
Første gang Bill Frisell kom til Molde, var det som en del av Arild Andersens drømmeband i 1981 – en historie som ikke kan bli fortalt for ofte.
Noen år seinere sitter det en 17-årig gutt i Skien og oppdager det som skal bli hans største musikalske helt.
– Jeg husker at Even Hermansen – også fra Skien, og et år eldre – pleide å fore meg med musikk. Da kom han med ei plate som het Good Dog, Happy Man. Og siden det har vi dypdykka. Have a Little Faith, for eksempel. Hørte meg ihjel på de greiene der.
Nilssen har tidligere sneiet Frisell da han som Artist in Residence 2019 fikk sitte inn på Frisells duokonsert med bassist Thomas Morgan.
– Da sa jeg til Hans Olav at min største drøm var å spille med Bill Frisell. Og det fikk han jo til!
Innflytelsen Frisell har hatt på generasjoner av unge musikere er tilsynelatende enorm. Gjennomgripende, faktisk. Men hva er det med Bill Frisell som har inspirert så mange?
For Nilssen er det først og fremst den åpne innstillingen til samspill og improvisasjon og den fantastiske tonen Frisell har i gitaren.
– Jeg blir forelska bare jeg hører den. Det er kjempefint, men så har han en slags edge også. I tillegg til å alltid lage kule låter, har han alltid spilt med dritbra trommeslagere. Folk som har løst ting på en alt annet enn streit måte.
Dette har hatt veldig mye å si for hvordan Nilssen har spilt i andre band, prøvd å finne andre løsninger.
– Som Paul Motian og Joey Baron. Og så er det noe med hvordan de stemmer trommene sine. Vanligvis så er jazzbasstromma lyst stemt, mens hans er dypt stemt. Og så har han som regel en kubjelle med i oppsettet sitt og tørre symbaler som er ihjelteipet. Kenny Wollesen spiller også på en dyp basstromme.
Eksperimentalitet og oppriktighet gjennomsyrer Frisells musikk, men også en utpreget artikulasjon.
– Som han sier i boka «I’m just trying not to shut anything out». Det er jo litt nakent å skulle spille duo, bare jeg og han. Når det ikke er bass som definerer lydbildet, er jo Bill mer fri og jeg mer fri. Da jeg var gjest med Morgan og Frisell i 2019, var lydsjekken det kuleste – det var enda gøyere enn konserten! Du lærer noe om samspillet under den korte øvinga. Og det var kanskje derfor lydprøven var så gøy, fordi det var det første møtet
Ellers har Nilssen spilt mye duo, blant annet med André Roligheten, Morten Qvenild, Stian Westerhus, nevnte Even Hermansen og Ståle Storløkken.
– Personlig kjemi har mye å si, og det er alltid spenning forbundet med det første møtet. Det blir som regel lettere hvis man har felles referanser, men også en friksjon dersom man ikke har det. Unødvendig å si, men jeg gleder meg VIRKELIG til dette!
Vær klar for hva som kan oppstå på det neste møtet mellom Nilssen og Frisell på, torsdag 18. Juli.
Mens du venter, lytt til Good Dog, Happy Man under her. Nilssens første erfaring med Frisells musikk.
Denne konserten har stående publikum.
Konserter i vårt hovedprogram varer i utgangspunktet i 60 til 90 minutter.
I Alexandraparken er det 18-årsgrense fra kl. 19:00.
Les mer om Tilgjengelighet | Spillestedene | Konsert ABC / Generell billettinformasjon | Transport/reise